søndag 28. mars 2010

Mysteriet med Jesu forsvunne føtter

Det skal handle om maleriet Nattverden denne gang. Men slapp av - vi skal ikke lete etter skjulte budskap eller hermetiske gåter i da Vincis mesterverk.

Sammen med Mona Lisa og Michelangelos takmaleri i Det sixtinske kapell, er Nattverden kanskje verdens mest berømte maleri. Første gang jeg var i Milano, tenkte jeg å svippe innom og ta en titt. Fat chance! Publikum hadde stått på venteliste i månedsvis for å få lov til å beundre Jesu symbolladde måltid med disiplene.

Ta en titt på bildet - eller se en skarpere og klarere versjon her:


Som sagt - vi skal ikke skal jakte på mystiske geometriske sammenhenger eller skikkelser som gir seg ut for å være noen helt andre. Vi skal ikke myse for å få øye på tempelriddere som kikker frem bak skulderen på noen som foregir å være Judas, men som egentlig er tremenningen til franskekongens uekte sønns belgiske forlegger, som ble giftdrept da han mottok et falmet manuskript fra en antatt glemt mongolsk orden av riddere som siden år 214 har beskyttet kladden til Paulus' brev.

Du kan si mye om Paulus. Men glad i å skrive brev, det var han. Litt for glad, spør du meg. Vi kan jo bare prise oss lykkelige over at det ikke fantes e-post på Paulus' tid. 

Og som en rent personlig ytring vil jeg si at Paulus hadde noen forskrudd ukristelige holdninger til sine medmennesker - holdninger som vi av komplett ubegripelig grunner belemres med den dag i dag. Med hvilken autoritet uttalte denne Paulus seg om noe som helst? 

Men som vanlig surrer jeg meg bort i digresjoner. La oss vende oppmerksomheten tilbake til Leonardo da Vincis veggmaleri Nattverden.

Du er så vant til å se det, at du legger sikkert ikke merke til det engang. Eller du tror det skal være slik...
Men altså - titt igjen!


Jesu føtter er borte!

For der føttene hans skulle ha vært .......... der er det en DØR!

Døren var ikke der da Leonardo malte mesterverket. Da maleriet omsider sto ferdig i 1498 - etter tre lange år (som du kan lese en morsom og oppdiktet kriminalintrige om i Javier Sierras Den hemmelige nattverden) - dekket det en ren og flat vegg.

Så satte forfallet og falmingen inn.

Og i 1652 fikk noen for seg at de skulle hugge ut en DØR midt i veggen.

Du leste riktig. De trengte en DØR. Sånn at de kunne lette atkomsten til rommet bakenfor.

Jada.

Så det gjorde de selvsagt.

Noen av oss setter kunstverk høyt. Vi ville ikke finne på engang å berøre et maleri med fingertuppen av frykt for å bidra til forfallet (du vet --- "hvis to hundre mennesker hver eneste dag i hundre år berører noe med fingertuppen, blir det til slutt et hull på 200 x 800 meter").

Kulturvandalismen i Milano er av en annen størrelsesorden - litt sånn som når ligningsvesenet kaster seg over deg som glemte å oppgi 2000 kroner på selvangivelsen og ikke rederen som "glemte" å oppgi 200 000 000. Gjør det stort, så slipper'u unna! Du må ikke PIRKE på et kunstverk - det er vandalisme. Men om du bygger en DØR rett gjennom det - vel, da er det ...... interiørarkitektur?

Jeg kan se dem for meg:

"Skal vi midtstille døra, eller?"
"Må vel det. Vil jo se helt teit ut med ei dør borti hjørnet."
"Jepp. Dessuten ligger det vel rør og skjulte anlegg på sidene, trur du ikke?"
"Vaffal ikke midt på veggen."
"Dessuten må vi ta hensyn til rommet på baksiden av veggen."
"Deff! Jævla godt point, Mario!"
"Men de herre smøreriene på veggen da?"
"Blæh, gammal graffiti!"
"Oki doki. Jæ jæ jæ. Vi får vel bli ferdig før lunsj?"
"Rekker'u meg slegga eller?"

Senere ble døren murt igjen - som seg hør og bør. Men hvor Jesu føtter er blitt av? De smuldret vel opp sammen murpussen og kalken.





3 kommentarer:

groftekanten sa...

Det er jo mulig at Jesus, da han skulle sitte modell, kom inn fra gaten og hadde litt møkkete tær. Jeg vet ikke om de hadde et godt organisert vegvesen den gang...
Og det er ikke sikkert at disiplene vasket tærne hans så veldig ofte...

Senere var det sikkert noen som syns det var litt pinlig å vise fram de møkkete tærne til Jesus.

Døren kan ha vært løsningen på noe som var litt pinlig...

Jan Fongen sa...

Fra jeg begynte å lese innlegget ville latteren fram. Ikke på grunn av jesu manglende føtter eller ettermonterte dører, men fordi jeg mintes en av verdenshistoriens beste sketsjer, framført av Monty Python i utendørsforestillingen At the Hollywood Bowl fra 1982. Jeg begynte faktisk parallelt med lesinga å lete etter den på YouTube. Men så kom du meg i forkjøpet, for her er den allerede. Godt at vi har samme sans for humor. Denne er ubetalelig!

uppsalahansen sa...

Det er litt av et mirakel, kanskje flere, at den veggen fortsatt står.